Hulda i salongen

Det var fullt hus og god stemning da vi åpnet dørene til høstens første, litterære salong. Vi talte nærmere hundre gjester, og det var stor stas at så mange fant veien til Lothes.

Det første som møtte gjestene våre var alltid like smilende, Dyveke Hagen og Jan Mathiesen, fra bokhandelen i vårt hjerte, Haugesund Libris.

Det ble vin, vi ble fin og lappene som Lothes disket opp med smakte nydelig sammen med ferskt plommesyltetøy. Alt etter Huldas oppskrift, så klart. Herlig!

Idet Arnhild Skre entret scenen, senket roen seg og den fantastiske historien om den ekstremt talentfulle og hardtarbeidende Hulda Garborg kunne begynne.

Foredraget ga definitvit mersmak og mange av salonggjestene villa ha brageprisvinnerens signatur. Pressen ventet tålmodig på tur.

Bak scenen:

Pulsen er gjerne litt høy den dagen/uken det skal være Litterær Salong. Det er mange detaljer som skal stemme. Vi er jo travle til vanlig, men det topper seg ofte før hver salong. Dyveke er hardtarbeidende bokhandler med tre barn, i tillegg har hun meg på tråden annethvert minutt. Samme dag som det skulle være salong med Hulda, hadde Dyveke og Jan,  fotballkamp med sønnen og tre, altså 3, foreldremøter. (Min trøst er at de uansett ikke hadde rukket å gå på alle tre foreldremøtene.) De hadde jo ikke det!

Det blir travle dager. På forhånd bekymrer vi oss for om det kommer folk, så, når det nærmer seg, er vi plutselig bekymret for om vi har nok stoler? Vi teller over billettene, over stolene, snakker med radioen, sjekker lokalet, at det ser bra ut, at det tekniske er på plass.

Denne gangen var det min tur å hente forfatteren på flyplassen. (På grunn av alle foreldremøtene og fotballkampene). Og selvfølgelig, da jeg kom frem, hadde flyet til Arnhild landet, før tiden, men ingen Arnhild var å se! Hadde hun bare satt seg i en taxi og kjørt? Selv om hun visste jeg kom og hentet henne. Hvorfor ventet hun ikke bare?! Og hvor var hun! krise. Ringe til Dyveke. Banne og steike litt, sjoge rundt på flyplassen med et forvirret uttrykk i ansiktet. Ringe og legge igjen beskjed på svareren til Arnhild, to ganger. Som ikke tok telefonen! To ganger. Fordi, skulle det vise seg, flyet hennes ikke hadde landet ennå. Hun kom jo fra Bergen! Ikke Oslo. Jada. Fryd og gammen. Harmoni! Jeg prøvde å gjenvinne fatningen, tenkte rolige tanker og møtte kveldens forfatter med et smil. Det gikk bra. Denne gangen også. Nå er det bare å glede seg til lanseringsfesten den 22. september. Lurer på hvilke kriser som lurer rundt neste sving.

 

Leave a Comment