#Denfølelsen

Signaturen som stod på trykk i Haugeusnds Avis lørdag 15.02.14.

Den følelsen

Følelser er rare greier. Herjer rundt i kroppen som dyr. River og sliter i oss. Fører oss på ville veier. Får oss til å gjøre de utroligste ting. Kjærlighet i ett sekund, hat i det neste. Likegyldighet. Lyst. Begjær. Vellyst. Avsmak. Lykke. Skam. Samvittighet. Nag. En avvisning og det grøsser i oss, det skjelver og skaker. Magen vrenger seg.

Ofte er det ”bare” hormoner. Vi er en vandrende kjemifabrikk, et finstemt laboratorium som får oss til å gråte og le, til å synes synd på oss selv og andre. Har du noensinne vært overtrøtt og ledd av ingenting, så vet du kanskje hva jeg snakker om. Det er aller verst i tenårene, en berg og dalbane av skiftende følelser som tar oss til de største høyder og de dypeste daler. Eller forelskelse, som kan sammenlignes med galskap, der vi blir bombardert med ulike stoffer som gjør oss ute av stand til å tenke klart, bare føle, føle, føle. Eller vi har trent og er i lykkerus, på grunn av alle endorfinene som får blodet til å bruse. En fantastisk følelse. Livet har kanskje ikke forandret seg stort, men følelsene, de skifter.

Enkelte dager kan det hende at man, helt uforvarende og uten forvarsel, tråkker ut i et sort hull, uten lyspunkt. Ingen bryter å slå på. Alt er håpløst. Punktum, finale. Hvordan skal dette gå? Best å ikke ta noen store avgjørelser når kropp og sjel svever i stummende mørke. En følelse av undergang. En følelse av at alt liksom ligger og dirrer, balanserer over en avgrunn. Ingen er glad i oss. Ingenting betyr noe. Men så kjenner man igjen situasjonen. Man har vært her før. Og man vet, at neste morgen, eller neste uke kan man være på toppen av verden igjen. Alt er mulig. Livet leker.

Eller den helt konkrete følelsen øverst i fyret. Ser vi utover havet. Og kjenner på suget. Om å hoppe, kaste seg utfor, la det stå til. Ikke fordi vi vil, dø, (aldri!) men likevel er det noe som trekker i oss. Trekker oss ned. Skaper et sug. Er det bare fysikk? Eller er det destruktive krefter som vil oss alt annet enn vel. Den der mørke kroken i oss, som insisterer på det håpløse i tilværelsen. Vi står imot, rygger unna. Heldigvis. Går ned trappene, rundt og rundt til vi kjenner bakken under oss. Trygg. Fortsetter å gå forbi de åpne vinduene.

De høyeste toppene gir utsikt og vidsyn. Lykkerus. Det er godt å kjenne på den store, runde, varme takknemligheten over alt det gode i livet. Jeg prøver å gjøre det så ofte jeg kan. Ta et mentalt bad i takknemlighet for alt jeg har. For eksempel barna mine, som jeg forguder. Ser på dem og smelter. Smelter. Blir helt myk og rennende. Så perfekt guttete. Det de sier, måten de sier det på. Så glad jeg er for at de er mine, at de kommer fra meg, kommer til meg, igjen og igjen. Kjenner meg heldig, beriket, rik. Rikest! Kjærlighet i kjøtt og blod, så inn i margen. Men også dødsangsten idet de små menneskebyltene kom til verden. Katastrofetankene. Tanken på å miste alt det gode, alt dette som gjør meg så takknemlig.

Ikke bare store ting. Ikke bare det. Alt det små, alt dette som vi finner langs veien. Helt tilfeldig, som kommer liksom rekende på en fjøl og ikke krever noe. Kanskje oppmerksomhet. At vi tar oss tid til å se, til å kjenne etter. Så mange små ting som kan skape store følelser. Blomster, for eksempel. Noe så enkelt. Og vakkert. Som jord og knopper som brister. Lukten av en rosebusk i blomst, eller syriner. De første solstålene om våren. De som varmer. Småsko på tørr asfalt.

Følelsene sitter i kroppen. Vi har vondt hjertet, knip i magen, verk i skuldrene. Eller. Vi bobler over, hjertet sprenges, sommerfugler i magen. Så mange sorger kroppen rommer, så mange gleder. Som å sykle bortover veien, kjenne vinden i håret, skjørtekanten som flagrer oppetter leggene. En følelse av frihet. Av mulighet. Av lykke. Så liten kan lykken være. Så stor. Av og til ligger det tjukt utenpå oss hva vi føler. Kan ikke skjule det. Andre ganger er det ingen som ser hvor nervøse vi er, hvordan vi skjelver.

Variasjon og gjentagelse. Kontraster. Er det det som er livet? Å kjenne igjen, å omfavne alt som kommer. Å møte livet med nysgjerrighet, være raus mot oss selv og andre. Gjenkjenne livets paradokser, og vite at de beriker oss. Motsetninger passer ikke nødvendigvis sammen, men kanskje trenger vi både lykken og sorgen, et umake par som utfyller hverandre. Tross alt.

Følelser er rare. River og sliter i oss som ville dyr. Men hva var vel livet uten følelser? Ganske trist i grunn. Flatt og kjedelig. Så får vi ta det vonde med det gode, og vite at det går over. Det går alltid over, mens livet fortsetter, like levende.

 

 

Leave a Comment