Gåtefulle Duras

Noen bøker er så utsøkte at man nesten gir opp tanken på å skrive selv. Moderato Cantabile er gåtefull som den er vakker. Slik god litteratur skal være.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest akkurat denne boken. Jeg kom over den mens jeg gikk på en skriveskole. Var det på Forfatterstudiet i Bø, kanskje? Jeg forelsket meg hodestups, og svermet for den i årevis, svermer ennå for den. Leser den igjen og igjen. Fordi jeg ikke kan få nok av stemningen, ordene, rytmen, de helt subtile antydningene, miljøet som er så vart skildret. Og så er det dette gåtefulle. Dette som jeg ikke klarer å gripe. Jeg elsker å være i den, men samtidig er det så gåtefullt for meg, hva det er som drar henne mot denne baren, hva som egentlig skjedde der den ettermiddagen, det vesle barnet som leker på havnen alene, mannen og hun innerst i lokalet. Solen som går ned. Kulden og treet utenfor soveromsvinduet hennes. Det som er mellom dem og samtidig ikke. Avstand og nærhet. Er det kanskje det det handler om, alt sammen. Å være nær, men likevel alene. Å lengte bort, men ikke helt vite hvor.

 

 

Omtale fra Aschehoug:

Anne Desbaresdes bor i en fransk kystby. Hun er gift med byens store bedriftsleder, men lever et passivt og ensomt liv. Hver fredag følger hun sin lille sønn til spillelærerinnen nede ved havnen. Under en av disse spilletimene hører de plutselig et skrik – en kvinne blir drept av sin elsker i kafeen i første etasje. Drapet opptar Anne, og hun må tilbake til kafeen. Her treffer hun en fremmed mann, Chauvin. Dag etter dag sitter de og snakker og drikker.
Det er samtalen som dominerer denne vare og samtidig intense romanen som foregår mer på det indre enn på det ytre plan – i spenningen mellom to mennesker. «Moderato cantabile» er blitt en moderne klassiker, også på grunn av den berømte filmversjonen fra 1959 med Jeanne Moreau og Jean-Paul Belmondo i hovedrollene.

 

 

Leave a Comment