Den skjøre friheten

Ny Signatur som stod på trykk i H-avis 15. mars:

Frihet for hvem?

Skjermbilde 2014-03-24 kl. 19.32.53

Individets frihet står sterkt her til lands. Ytringsfriheten og de demokratiske prinsippene danner grunnlaget for det norske samfunnet, den frie viljen.

Frihetsberøvelse, å havne i fengsel, er den strengeste straffen vi har. Så høyt setter vi friheten. Men denne friheten vi nordmenn tar for gitt, er i realiteten ganske så skjør. Alt du trenger å gjøre for å miste denne dyrebare friheten, er å være kvinne og møte feil man på feil sted til feil tid. Plutselig stormer en voldelig psykopat inn i livet ditt og slår og sparker og truer deg og dine på livet og forfølger deg og peprer deg med hatmeldinger, står på døren og han gir seg jo aldri. Da faller de trygge rammene en etter en. Staten, det norske rettsvesenet og politiet klarer rett og slett ikke å beskytte deg og barna dine mot denne galningen. Livet ditt slik du og barna dine kjenner det, ligger i ruiner. Fremfor deg ligger år med utrygghet og angst.

Det du tilbys er en trygghetsalarm, besøksforbud, hemmelig adresse, og et liv på rømmen. Ingenting gir deg trygghet. Ingenting som gjør at du sover godt om natta. Sakte men sikkert går det opp for deg at hensynet til gjerningsmannen veier tyngst, hans frihet er viktigere enn din sikkerhet. Du er alene.

En kvinne og hennes barn ble forfulgt av en voldelig eks i seksten år. Angsten for at han skulle komme og gjøre alvor av truslene, ble så stor at hun valgte å bo på ”hemmelig” adresse. (Jeg skriver ”hemmelig”, fordi mange blir funnet og da er det jo ikke adressen så hemmelig likevel. Helt trygg kan man altså ikke være.) Å leve på hemmelig adresse er å leve i ensomhet og frykt, avskåret fra familie og venner.  Ingen julaftener med familien, ingen telefoner fra mor eller far, besøk fra din gode søster. Ingen hjelp fra noen. Ingen støtte.

Denne kvinnen gikk til sak mot staten sammen med Ada Sofie Austegard i Stine Sofie Stiftelsen. Og de vant over Staten i Høyesterett. Et enstemmig dommerpanel i Høyesterett mener at Staten ikke gjorde nok for å beskytte kvinnen og hennes barn mot den forfølgelsen hun ble utsatt for. Staten bryter rett og slett menneskerettighetene. Denne dommen er unik fordi den slår fast at borgerne har krav på beskyttelse fra politiet. Og at politiet ikke kan skylde på manglende ressurser, eller at de ikke har mulighet til å hjelpe. Det er en stor seier. La oss håpe den fører til handling og endring!

I Norge lever 817 personer under den strengeste graden av beskyttelse, kode 6, 409 av disse er barn. Det er en tredobling siden 2003. I tillegg bor 573 på kode 7, som betyr at adressen deres er sperret for privatpersoner. Av disse er 186 barn.

Norge er et fredelig land. Det rikeste, det beste. Det liker vi å tro. Men det er mye skjult vold, vold i nære relasjoner, og den utøves stort sett innenfor hjemmets fire vegger, under beskyttelse av hensynet til privatlivets fred(sic!). Mørketallene er store, lidelsene likeså. Det er først og fremst her kampen om et fritt og trygt liv står. Staten ved politi og rettsvesen har sine midler; som besøksforbud, og voldsalarm, fengselstraff og hemmelig adresse. Men realiteten er at disse tiltakene ikke fungerer.

Besøksforbud blir ikke fulgt opp. Fengselsoppholdet er kort, han slipper ut og kan fortsette som før. Voldsalarmen er i bunn og grunn en vits (Det er liten trygghet i at politiet kan være på stedet fem til femti minutter etter at eksen banket på døren med ei hagle og gjør alvor av truslene sine. ) Å leve på hemmelig adresse er å gi opp livet. Staten klarer rett og slett ikke å beskytte dem som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Vi har ikke systemer som virker slik de skal, politi og rettsvesen beskytter gjerningsmannen på bekostning av ofrene. Skal det være slik at den som blir slått og forfulgt og truet på livet skal bøte for det med sin frihet? At det er disse kvinnene og barna som skal betale prisen? Nei! Slik kan vi rett og slett ikke ha det. Det har da også Høyesterett slått fast. Statens bryter menneskerettighetene.

Det er ingen enkle svar i saker som dette, men en ting er sikkert, det hjelper å snakke om det, å skrive om det, å kreve en endring! Ett skritt i riktig retning ville være å idømme gjerningsmannen en omvendt voldsalarm, en fotlenke som gir beskjed når gjerningsmannen bryter besøksforbudet. Det ville være rettferdig. Det ville gi disse kvinnene og barna et verdig liv, en trygg oppvekst. Det gir mening å straffe gjerningsmannen, snarere enn offeret. Er det ikke slik vi vanligvis gjør det?

 

 

 

Leave a Comment